Falstad var en brikke i det politiske etterkrigsoppgjøret med nazistene. Fra 1945 til 1949 var de innsatte NS-folk, frontkjempere og andre som var mistenkte og dømte for å ha støttet nazistene.
Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble SS Strafgefangenenlager Falstad over natten omgjort til varetektsleir og senere tvangsarbeidsleir for landssvikdømte. Politi og fengselsmyndigheter overtok kontrollen og ledelsen over leiren i løpet av sommeren 1945. I november 1945 ble leiren soningsanstalt for landssvikdømte under navnet Innherad tvangsarbeidsleir.
Myndighetene ønsket at de innsatte skulle gi inntekter til leiren og bidra til gjenreisingen av landet. Bruk av tvangsarbeid som straff og sysselsetting var viktig. Innenfor leirgjerdet var de viktigste oppgavene håndverk, vedhogst, rengjøring, kontorarbeid og kjøkkentjeneste. Utenfor leiren ble de fleste innsatte satt til byggevirksomhet og skogsdrift.
Totalt er det oppført omlag 3000 varetekts- og soningsfanger i registeret til Innherad tvangsarbeidsleir. I mange tilfeller er samme fange registrert flere ganger, så det nøyaktige fangeantallet er uvisst.
Flertallet av soningsfangene disse var NS-medlemmer, frontkjempere og personer med offentlige verv og stillinger innsatt av NS-regimet. De mest profilerte fangene i Innherad tvangsarbeidsleir var NS-ordførere, fylkesmenn og fylkesførere.
Dommene i Innherad tvangsarbeidsleir lå på mellom seksti dagers og femten års tvangsarbeid. De fleste hadde dom på mellom ett og fem år. I tillegg til fengselsstraffen ble mange fradømt borgerlige rettigheter som stemmerett og rett til offentlige verv.
Kvinnene var i sterkt mindretall blant fangene. Den siste kvinnelige fangen ble løslatt i 1947.
Innherad tvangsarbeidsleir ble avviklet i mars 1949. I løpet av de neste to årene gjennomgikk det tidligere leirområdet en total forandring. De fleste brakkebygningene ble revet, og hovedbygningen ble omfattende ombygd.