Wanda Heger døde 27.januar, og bisettes i Ullern kirke 9.februar.

Publisert 1. februar 2017

Frank Storm Johansen, fange på Falstad og deretter Sachsenhausen, løftet henne fram som et av de menneskene som gjorde at han, etter tusen dager i fangenskap, likevel kom hjem med troen på det gode i menneskene:

«Et hyggelig minne fra tida ved Tonrohrlager var et ukentlig møte med en norsk jente. Wanda Hjort, senere Heger, bodde sammen med sine foreldre og søsken i Berlin som ‘frie fanger’, som vi kalte det. De hadde alle en viss bevegelsesfrihet. Hver fredag kom hun alene eller sammen med sin far og rektor Seip til Sachsenhausen for å levere pakker til fanger de kjente. Hun kom den lange gata fra Oranienburg langs muren, dvs. gjerdet rundt leiren, og alltid på den tida av dagen vi i Tonrohrlagerkommandoen marsjerte i motsatt retning (…). Det ble fortalt at Wanda leverte hilsener og pakker i vaktstua til nordmenn i leiren, mer visste vi ikke da. Vi så henne igjen under mottakelsen i Sverige i 1945 da hun var blant personalet som registrerte oss. Først seinere fikk vi rede på hennes enestående innsats i redningen av oss tysklandsfanger i krigens kaotiske sluttfase. Men det å vite at en norsk jente hadde kontakt med oss i Sachsenhausen, betydde voldsomt mye, og ikke minst å se henne hver fredag» (fra boka Tusen dager i fangenskap).

Wanda Heger 1945. Bilde hentet fra: https://nbl.snl.no/Wanda_Heger
×