Demokratilæring på Utøya

Publisert 12. september 2017

Minnet, bearbeidet som det nye landskapet, ligger dirrende i blåtiden. Besøket er en handling tillagt mening. Vi er en gruppe elever, lærere og pedagoger som kommer til Utøya etter å ha besøkt 22. juli senteret i Oslo. Vi skal delta på et tre-dagers kurs om demokratilæring. Demokratlæringskurset er et samarbeidsprosjekt mellom det Europeiske Wergelandsenteret, 22.juli senteret i Oslo og Raftostiftelsen fra Bergen som holdes flere ganger i året. Fokuset under kurset er todelt, men helhetlig fokusert på å lære om, gjennom og for demokrati.

For mange ungdommer er dette et første møte med en kurert framstilling av terrorhendelsen.  Den ene delen av programmet er forbeholdt elevene: Her gjør de øvelser som utforsker sosialt engasjement og samfunnsforståelse, kritisk tenkning og demokratisk kompetanse. Den andre delen gir lærere et dypdykk i kontroversielle tema, hvordan og møte både hendelser, holdninger og uttalelser i klasserommet og utenfor – hvordan å møte utfordring i dialogen, analysere den, pakke den ut. Dialogpedagogikken søker ingen klare svar. Det diskuteres, det krangles, det omformuleres.

Professor Gert Biesta definerer dialogen i sin rette forstand som noe som springer ut som et motstykke av konkurransen. Her dreier det seg ikke om et endepunkt hvor en part går seirende fram, men heller om en kontinuerlig prosess og revurdering om alle involverte har blitt rettferdig behandlet. For at menneske skal engasjere seg og eksistere i verden er det nødvendig at utdanning forholder seg innenfor dialogens rammer, møter motstand, revurderer seg selv og ikke skyr unna vanskelige spørsmål.

Dialogen representerer motstykket mot det endelige, absolutte svar.  Det inviterer til uenighet og en risiko for at det ukjente vil støte, uroe og tvinge samhandling og revurdering av satt tanke. Av satt selvoppfattelse og vurdering av omverden.

Ungdommen som er på Utøya for et demokratilæringskurs har lekt seg ferdig med kongler og kort. De har gått til skolehuset for å sove, spise godteri og forelske seg. De er grunnen til at vi er her. Den framtiden som så kjærlig og ærlig utrykker ansvar og nysgjerrighet i møte med en overlevende som beretter om massakren hun vitnet for seks år siden. Seks år er nå historie for mange av de menneskene som er med oss. Minnesmerkene og utstillingene som kringsetter øya og er nå, i samhandling med lærere og pedagoger, meningsbærende for kommende generasjoner.

De verdiene som ble angrepet blir knadd og bearbeidet, omformulert og undersøkt. Utfordret. Det er det som skal til. I følge historiker Matthias Weber så er et minnested en varig plass hvor kollektivt minne og identitet overlever og overleveres av generasjoner.

Det er like mye handling- som tankemønster som øves i elevenes møte med hverandre. Her på øya diskuteres hva et demokrati innebærer, hvordan et minne fungerer og hvordan historien skal kunne forstås og gjenfortelles. Hvordan den kan brukes til å forme framtidens bevissthetshorisont. En av oppgavene ungdommene skal gjennomføre i ettertid er å undervise sine medelever om opplevelsen av minnestedene gjennom de demokratiske læringsmetodene de har tilegnet seg – gjennom dialogpedagogikken.

Et minnested innehar en porøs kvalitet. Det lekker mening ut i verden, og den meningen krever en bevisst handling for å ivaretas.

Det foreligger både en fare og et ansvar i å ta det steget hvor man aktivt reflekterer rundt meningen for seg selv og hva man velger å videreformidle. Det er mye å skulle kreve av de kommende generasjonene. En vanskelig oppgave. Stedets endelige mening vil dermed alltid befinne seg i risikabel dialog med oss – samfunnet som hegner om det.

Sebastian Klein
pedagog ved Falstadsenteret

Demokratilæring på Utøya. Foto: Sebastian KLein
×