Minnested og
senter for menneskerettigheter

Dine ukrenkelige rettigheter

Menneskerettigheter er et sett sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle normer som er nedfelt i internasjonale avtaler. Menneskerettigheter er ukrenkelige og universelle.

Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene, den humanitære folkeretten og internasjonal strafferettspleie fremstår som separate disipliner i folkeretten. De har imidlertid en viktig felles målsetting, nemlig å sikre respekt for og å beskytte menneskeverdet. De tre disiplinene må i mange sammenhenger betraktes som komponenter i et helhetlig system for folkerettslig beskyttelse av menneskeverdet. Samtidig er det vanskelig å gi hvert av disse begrepene et kort og samtidig helt presist innhold.

Menneskerettigheter

Begrepet "menneskerettigheter" er nedfelt i FN-pakten, og videreutviklet i internasjonale konvensjoner, protokoller og erklæringer. Begrepet gjenspeiler en meget gammel forestilling, nemlig at det eksisterer visse grunnleggende normer som skal beskytte mot vilkårlige overgrep fra myndighetenes side og sikre respekt for menneskeverdet, individets integritet, frihet, sikkerhet og livsutfoldelse, og sikre fred, sikkerhet og den sosiale og økonomiske rettferdighet i samfunnet.

Prinsipielt sett er menneskerettighetene ukrenkelige og universelle.

Beskyttelse av menneskerettighetene

"Den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene" er et begrep som benyttes for å beskrive det systemet som er utviklet med utgangspunkt i FN-pakten for å beskytte og sikre respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter.

Både FN, FNs særorganisasjoner og regionale internasjonale organisasjoner som Europarådet, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og Den arabiske liga, spiller sentrale roller i den internasjonale beskyttelsen av menneskerettighetene.

Historisk utvikling

Tanken om ukrenkelige rettigheter knyttet til menneskeverdet er universell. Den finnes i ulike tidsepoker, kulturer og normsystemer. Rettighetserklæringer i nasjonale grunnlover kom først i kjølvannet av opplysningsfilosofene. Selve begrepet "menneskerettigheter" kom til som en følge av overgrepene mot enkeltmennesker og grupper under 2. verdenskrig.

I den vestlige kulturkretsen utgjør Magna Carta fra 1215 en viktig milepæl i utviklingen av et samfunnssystem bygd på respekt for og beskyttelse av slike iboende og ukrenkelige rettigheter. Gjennombruddet for slike rettighetserklæringer i nasjonale grunnlover kom imidlertid først i kjølvannet av opplysningsfilosofene. Den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og den franske revolusjonserklæringen fra 1789 ble modeller for en rekke grunnlover vedtatt på 1800-tallet, blant dem vår egen grunnlov fra 1814.

Frem til første verdenskrig var respekt for og beskyttelse av menneskeverdet så godt som utelukkende et nasjonalt anliggende. På det internasjonale planet var beskyttelse av menneskeverdet i hovedsak en sak for frivillige organisasjoner. Med slike frivillige organisasjoner som pådrivere ble imidlertid de første internasjonale konvensjonene med siktemål å beskytte menneskeverdet vedtatt allerede på 1800-tallet.

Folkerettslige nyskapninger

Grusomhetene under andre verdenskrig ledet i 1945 til viktige folkerettslige nyskapninger. Begrepet menneskerettigheter var en av disse. FN-pakten og statuttene for Nürnberg- og Tokyo-domstolene la grunnlaget for viktige strukturelle endringer i det internasjonale rettssystemet. Forbud mot trusler om eller bruk av væpnet makt i strid med FN-pakten, respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter, samt internasjonal straffeforfølgelse og straff for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, var alle viktige bærebjelker i dette nye folkerettslige byggverket.

Disse ble i 1948 fulgt opp med FNs verdenserklæring om menneskerettighetene og FNs folkemordkonvensjon, og i Europarådet ble Den europeiske menneskerettighetskonvensjon vedtatt i 1950. Den neste milepælen kom i 1966 med vedtakelsen av de to sentrale internasjonale konvensjonene om henholdsvis sivile og politiske, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

I FN er en rekke særkonvensjoner senere kommet til, blant annet om kvinners og om barns rettigheter, om rasediskriminering og om tortur. Utenfor rammen av FN ble de fire Genève-konvensjonene til beskyttelse av krigens ofre vedtatt i 1949 samt to tilleggsprotokoller i 1977. Egne regionale konvensjoner er også utarbeidet gjennom Organisasjonen for amerikanske stater, Organisasjonen for afrikansk enhet og Den arabiske liga.