Menneskeverd i krig
Begrepet "Humanitær folkerett" benyttes om den delen av krigens folkerett som har som siktemål å verne om menneskeverdet i væpnede konflikter og å beskytte og sikre respekt for krigens ofre.
Begrepet ble utviklet sent på 1960-tallet av Den internasjonale Røde Kors-komiteen og benyttet for første gang i internasjonal sammenheng på 1970-tallet i forbindelse med diplomatkonferansen som fremforhandlet Tilleggsprotokollene av 1977 til de fire Genève-konvensjonene av 1949.
Den humanitære folkeretten omfatter regler om behandlingen av syke og sårede medlemmer av de væpnede styrker, behandlingen av krigsfanger og om beskyttelse av sivilbefolkningen i væpnede konflikter.
Videre omfatter den humanitære folkeretten regler som setter grenser for angrepsmål, kampmetoder og stridsmidler. I vedtektene for de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda er begrepet gitt en bredere anvendelse, og omfatter også folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I den videre fremstillingen vil begrepet humanitær folkerett ikke omfatte folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Skillet mellom menneskerettighetene og krigens folkerett følger fred og krig. I fredstid gjelder menneskerettighetens lovverk, men dersom det er krigstilstand, gjelder krigens folkerett.
Haag-konvensjonen
Krigens folkerett er delt i to: Den ene delen gir regler for selve stridshandlingene. Disse reglene heter Haag-konvensjonene. Navnet har sin bakgrunn i at konvensjonene ble utformet på de store fredskonferansene i Haag i Nederland rundt århundreskiftet.
Den andre delen av krigens folkerett er Genève-konvensjonene. Disse konvensjonene gir regler for beskyttelse av ofrene i krig. Det Internasjonale Røde Kors tok initiativet til en rekke diplomatkonferanser og reglene er blitt til i løpet av en lang periode fra 1864 til 1977. Genève-konvensjonene ble sist oppdatert i 1949.
Krigens folkerett er skrevne og uskrevne internasjonale regler og prinsipper som begrenser noen av krigens grusomheter. Reglene er anerkjent og underskrevet av en rekke stater, blant andre Norge. Krigens folkerett har humanitet som sitt ankerfeste. Dette innebærer hensynsfullhet, reduksjon av unødige lidelser, beskyttelse av sårede og syke, beskyttelse av krigsfanger og beskyttelse av krigsfanger under krig og okkupasjon.
Menneskerettigheter har rettigheter som sitt holdepunkt. Utgangspunktet er at alle mennesker har visse ukrenkelige rettigheter, og de har krav på at myndighetene respekterer dem.
De to lovverkene har ulike utgangspunkter også på en annen måte: Krigens folkerett har utviklet seg til også å gjelde i interne konflikter og borgerkriger. Utviklingen av menneskerettighetene har gått motsatt vei. Fra å gjelde bare innenfor mellom stater har de gradvis fått gyldighet også i internasjonale forhold.
I både krig og fred
I prinsippet gjelder menneskerettighetspaktene fra 1966 både i fredstid og i krigstid. Ifølge FN-pakten kan likevel myndigheter sette en eller flere av reglene ut av kraft hvis det hersker krigstilstand eller unntakstilstand. I slike tilfeller skal myndighetene nøye vurdere hvor alvorlig krisen er. Unntakene skal stå i forhold til hva situasjonen krever.
Visse regler gjelder likevel uansett om det hersker krig, krigstilstand eller fred. Noen grunnleggende rettigheter beskytter blant annet mot vilkårlig henrettelse, tortur, slaveri og mot at tankefriheten og religionsutøvelse blir hindret. Denne overlappingen mellom lovverkene skal sikre et felles mål; å beskytte individer fra vilkårlig eller tilfeldig behandling. Gjennom overlappingen av grunnleggende rettigheter skal mennesker alltid være beskyttet, uansett hvilket navn volden har og hvilke forhold den foregår under.
Genève-konvensjonene
Den 22. august 1864 underskrev representanter for 12 stater et verdenshistorisk dokument - den første Genève-konvensjonen med sine 10 enkle paragrafer om beskyttelse av sårede og syke i krig. Denne første konvensjonen om menneskelig behandling av enhver person som har lagt ned våpnene, er i dag vokst til en samling av konvensjoner som fastsetter bestemmelser om beskyttelsen av syke og sårede soldater i krig til lands og til sjøs, krigsfanger og sivilbefolkningen i krigstid (Genève-konvensjonene av 12. august 1949).
Geneve-konvensjonene er ratifisert av de aller fleste land i verden, også stormaktene. Norge ratifiserte de reviderte konvensjonene av 1949 i 1951.
De fire Geneve-konvensjonene av 12. august 1949 er:
- I. Konvensjonen om forbedring av sårede og sykes kår i de væpnede styrker i felten.
- II. Konvensjonen om forbedring av sårede, syke og skibbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs.
- III. Konvensjonen om behandling av krigsfanger
- IV. Konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid
Samtlige konvensjoner slår fast at personer som ikke tar aktivt del i kamphandlingene, under alle omstendigheter skal behandles humant, uten hensyn til rase, tro eller stilling i samfunnet. Dette gjelder alle militære som har lagt ned våpnene, alle syke og sårede soldater, alle krigsfanger, alle sivile og uskyldige ofre for krigens vanvidd. Alle de fire konvensjonene fastslår også plikten til å pleie de sårede og syke.
De tre første konvensjonene, som omhandler de syke og sårede og krigsfangene, inneholder også bestemmelser om at ikke bare militære styrker, men også medlemmer av militser, frivillige avdelinger og deltakere i motstandsbevegelser som er organisert etter folkerettslige regler, er beskyttet. Den største forbedringen innen det internasjonale rettsapparatet representeres utvilsomt av den fjerde Genève-konvensjonen om sivilbefolkningens beskyttelse.
Alle konvensjonene har bestemmelser om forbud mot tortur og pinsler, forbud mot å ta gisler, forbud mot krenkelse av menneskelig verdighet, forbud mot domsavgivelser og henrettelser uten forutgående behandling av regulære domstoler, og forbud mot represalier. Man skal ikke kunne straffe enkeltpersoner eller grupper av befolkningen for forseelser som andre enkeltpersoner eller andre grupper av befolkningen har gjort seg skyldig i.
Tilleggsprotokollene
I 1977 avsluttet man arbeidet med to tilleggsprotokoller til Genève-konvensjonene. Begge protokollene innebærer en modernisering av konvensjonene av 1949 slik at reglene er mer i samsvar med moderne krigføring og teknologi.
Tilleggsprotokoll I gjelder beskyttelse av ofrene for internasjonale væpnede konflikter, mens Tilleggsprotokoll II gjelder beskyttelse av ofrene for ikke-internasjonale væpnede konflikter (borgerkrig og andre interne væpnede konflikter)
Dessverre er det langt færre stater som har ratifisert Tilleggsprotokollene enn Genève-konvensjonene. Blant annet er det flere av stormaktene som ikke har ratifisert protokollene. De er heller ikke ratifisert av flere av de statene som i de senere årene har vært innblandet i væpnede konflikter.
Andre folkeretts-regler
FN har tatt intiativ til hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til miljøbeskyttende avtaler.
Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner er det overordnede, juridiske instrumentet for likestilling mellom kvinner og menn.
Konvensjonen mot ulovlig handel med narkotika og psykofarmaka (legemidler som virker på sinnstilstanden) er den viktigste, internasjonale avtalen mot narkotikasmugling.
FNs havrettskonvensjon fastsetter regler for likerett mellom landene når det gjelder naturressursene i verdenshavene. Den foreskriver også beskyttelse av havmiljøet og frihet for skipsfart og havforskning.
Folkerett og interlegal rett
Folkeretten blir som oftest "betegnet som den rett som regulerer rettsforholdene mellom stater, i deres egenskap som sådanne" (Fleischer 1994 s. 17).
Folkerettens innvirkning på norsk rett skjer fremfor alt ved inkorporering, det vil si ved lovgivning og ved at folkeretten, særlig ved internasjonale overenskomster, stiller krav til nasjonal rett - men det skjer også at det hentes argumenter fra folkeretten selv om den ikke stiller krav til norsk rett (Eckhoff 1997 s. 294 flg).
Folkerettsregler dannes enten ved at statene inngår avtaler, kalles gjerne traktater, eller gjennom den praksis de utøver, sedvanerett. Vi skal her kort presentere samlinger som inneholder traktater.
Norges traktater (1967-1988) er det viktigste oppslagsverket. Samlingen inneholder et bredt utvalg av tekstene til de traktatene hvor Norge er part. Tekstene gjengis kronologisk på norsk og på originalspråket hvis det er engelsk, tysk eller fransk. Registerbindet (1989) er helt sentralt og nødvendig for gjenfinning av tekstene, eventuelt med forarbeider.
Overenskomster med fremmede stater (1883-) publiserer fortløpende de internasjonale avtalene og regelverkene Norge inngår eller slutter seg til - og er dermed lovtidend for traktatene. Norges traktaters registerbind viser til Overenskomster (i registeret forkortet "O"); dette er særlig nyttig i forhold til de traktater som ikke publisert i Norges traktater. For øvrig har hver årgang av Overenskomster en kronologisk innholdsfortegnelse, med to deler - Del I Nye overenskomster; og Del II Endringer, ratifikasjoner, tiltredelser m.v. Lovdatas Norlex har en database med samme navn som den trykte publikasjonen. Basen baserer seg på denne og går tilbake til hefte nr.5 1992. I Lovdatas base Petrolex kan man i dag finne enkelte traktater av interesse for petroleumsbransjen. Ellers kan man i elektronisk versjon i internasjonale traktatbaser finne traktater Norge har sluttet seg til, bl.a. en del på Internett - på engelsk og andre språk.
EØS-avtalen er formelt sett en folkerettslig traktat. Hamre og Stemshaug (1996) har samlet EU- og EØS-relevante tekster, særlig med tanke på juridiske studenters behov. Merk at EØS-retten er intern nasjonal (norsk) rett.
De interlegale reglene regulerer spørsmål om hvilket lands rettsregler som skal anvendes i saker som har tilknytning til fremmede land.
Overenskomster med fremmede stater (1883-) publiserer fortløpende de internasjonale avtalene og regelverkene Norge inngår eller slutter seg til, også de som angår interlegal rett. Noen overenskomster står i Norges lover.
Man kan f.eks. gå til Lovdatas ajourførte lover ordnet systematisk og se under Internasjonal rett.
Nordisk statutsamling (1970-) inneholder tekster vedrørende samarbeid mellom de nordiske landene, også interlegal rett.
Andre hovedsider
Aktuelle snarveier
I denne artikkelen