Fangeleirene i Norge
I krigsårene 1940-1945 etablerte tyskerne seks leirer for politiske fanger i Norge. Disse var Grini i Bærum, Falstad i Levanger, Ulven og Espeland i Bergen, Sydspissen og Krøkebærsletta i Tromsø .
De om lag 500 fangeleirene som totalt ble opprettet i Norge i perioden
1940-45 var en videreføring av et system som nazistene i Tyskland hadde
praktisert i hjemlandet gjennom mange år. De norske politiske fangene var
fordelt i hovedleirene som er nevnt i innledningen. Her satt personer som var domfelt eller mistenkt for illegal
virksomhet mot okkupasjonsmakten. Sovjetiske, jugoslaviske og polske
tvangsarbeidere utgjorde de største fangegruppene som i stor utstrekning
ble utnyttet i Organisation Todts anleggsvirksomhet. Denne organisasjonen
hadde som hovedoppgave å forestå store militære og sivile bygge- og
anleggsarbeider i de okkuperte områdene. Om lag 78.000 utenlandske
krigsfanger befant seg i Norge ved frigjøringen. Alle var kommet til landet
for å dekke mangelen på arbeidskraft i forbindelse med utbyggingen av Festung
Norwegen.
I Tyskland ble konsentrasjonsleiren Dachau satt i drift allerede fra 1933, og i 1936 startet oppbyggingen av permanente leire i Det tredje Rike. Disse leirene var det mest ytterliggående uttrykk for den terror som SS-sjef Heinrich Himmler satte i system, hvor formålet var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet. Begrepet Schutzhaft - varetekt - ble selve symbolet på den politiske kampen mot opposisjonen i Tyskland. Hitler innførte ordningen med varetekt samtidig med nødforordningen til beskyttelse av folket og staten. Denne fjernet elementer i Weimar-konstitusjonen som vernet om den personlige frihet. Politiet fikk dermed anledning til å arrestere potensielle politiske fiender uten å måtte gå veien om rettsapparatet. Dette førte etter hvert til at hele landet ble kontrollert av nazistene. Ikke alle som ble arrestert av det tyske maktapparatet endte opp i konsentrasjonsleire. Bare et begrenset antall leire hadde betegnelsen statlige KZ-leire. Disse utgjorde en del av et omfattende, overordnet system av leire, fengsler og tukthus både i Tyskland og i de besatte områdene. I Norge må etableringen av Grini, Falstad og de andre leirene forstås som en naturlig fortsettelse av et innarbeidet system som nazistene hadde praktisert i en årrekke.
SS-Strafgefangenenlager Falstad ble etablert som leir for politiske fanger høsten 1941. Leiren var underlagt Einsatzkommando V, Kommandeur der Sicherheitspolizei und des SD.
Alle fanger var prisgitt sikkerhetspolitiets vurderinger, beslutninger og justis. Leirledelsen hadde SS-grader, og var lojale mot den særlige oppgave som SS hadde: "å utsjalte enhver virkelige eller mulige motstander av det nasjonalsosialistiske herskerskap".
Leirene varierte sterkt med hensyn til størrelse, belegg og fangebehandling. Felles var likevel at forholdene for fangene var preget av fysisk vold, mishandling, trakassering og fornedrende reglementer. Felles bakgrunn for opprettelsen av leirene var den generelle skjerping av okkupantens krav til politisk og økonomisk kontroll over de okkuperte områdene fra høsten 1941.
Leiren og fangene
Man går ut fra at om lag 5000 personer satt på Falstad fra november 1941
til frigjøringen i mai 1945. Det nøyaktige tallet er ukjent.
Antallet fanger i leiren varierte veldig i perioden 1941 og 1945. De første
månedene etter opprettelsen var det neppe mer enn ca. 200 fanger på Falstad.
Utover vinteren og våren 1942 økte dette tallet noe, og lå de neste årene
antakelig på mellom 250 og 500. Høsten 1943 ble leiren utvidet med to
fangebrakker for å løse plassmangelen som hadde oppstått. Fra senhøstes 1944
og fram til kapitulasjonen steg antallet betraktelig. Det var stadig
opprullinger og arrestasjoner i Trøndelagsdistriktet. Fangetransportene til
Tyskland hadde stanset, samt at fanger fra leire i Nord-Norge ble evakuert
og ført sørover, blant annet til Falstad.
Flere av fangene sonet lengre straffer i leiren, mens andre slapp unna med
noen dager i fangenskap. For mange fungerte Falstad som gjennomgangsleir.
Disse fangene ble etter et opphold i leiren sendt på transport, som regel
til Grini eller Tyskland. Kildene viser at det ikke var uvanlig med større
transporter. I løpet av januar måned 1943 måtte 35 000 arbeidsdyktige fanger
fra besatte områder transporteres til Tyskland. Behovet for arbeidskraft i
den tyske rustningsindustrien var prekær.
Fangebelegget på Falstad var under hele krigen dominert av nordmenn som var
mistenkt eller domfelt for politisk motstand mot okkupasjonsmakten. Blant
disse var 50 personer tilhørende det jødiske samfunn i det Nordenfjeldske
Norge. På Falstad var denne gruppen spesielt utsatt i månedene før de ble
videresendt til Auschwitz like før jul i 1942. En stor andel av fangene kom
fra andre land. De største gruppene med utlendinger kom fra Sovjetunionene,
Jugoslavia, Danmark og Polen. Representanter fra hele 13 land var på Falstad
disse årene.
Terror under Gogol
I mai utnevnte Gerhard Flesch SS-Hauptscharführer Gogol til kommandant på
Falstad. Nå fulgte et år med terror. Fra mars 1942 til sommeren 1943 var
alle fanger prisgitt et meningsløst, vilkårlig og fornedrende voldelig
ordenssystem. Dette beskrives flere steder, blant annet i Lars Øyens bok
"med fingeren på avtrekkeren" fra 1988. Fangevokterne krevde store mengder
meningsløst arbeid utført i et vanvittig tempo. Den mest beryktede
fangevokteren het Hans Lambrecht, eller "Gråbein" som han ble kalt av
fangene. Mange av de som var på Falstad i denne tiden ble utsatt for hans
brutale behandling.
Den 6. oktober 1942 innførte tyskerne unntakstilstand i Midt-Norge. I løp av
tre dager ble 34 nordmenn henrettet i Falstadskogen. Ved en anledning lyktes
det flere fanger å rømme i forbindelse med en henrettelse. Dels fra dette
tilfellet og dels fra undersøkelser som ble gjort etter krigen på Trandum og
Falstad vet vi hvordan en henrettelse foregikk. Vanligvis, men ikke alltid,
var fangene klar over hva som forestod, selv om det kunne ta lang tid fra
fangene fikk en eller annen dom og til øyeblikket var kommet. Fangene ble
bakbundet og fikk bind for øynene. De ble så ført ut i en ventende lastebil
under streng bevoktning. De fikk ikke ha noen kontakt med hverandre. Dersom
det var flere som skulle henrettes, ble selve handlingen foretatt ved at
lederne av eksekusjonen hentet to mann ut av gangen. De ble så ført til
kanten av graven. Her ble de stilt med ansiktet mot eksekusjonspelotongen og
skutt. De gjenværende ble sittende og vente på tur i bilen under streng
bevoktning.
Det grunn til å anta at det fremdeles er graver i skogen som ingen har
funnet. På det kartet som ble tegnet opp over skogen med gravplassene i
1948, angis at det i alt ble funnet 46 graver med 202 lik i felles- og
enkeltgraver: 97 russere, 67 jugoslaver og 38 nordmenn. På minnesteinen fra
1963 står det at 205 mistet livet: 43 nordmenn, 101 russere og 61
jugoslaver. Av disse er det 33 ukjente jugoslaver og 86 ukjente russere.
Les oppdatert informasjon om
Falstadskogen her.
Fakta
- Fangeleirene i Norge og andre tyskokkuperte områder var en videreføring av et system som nazistene hadde praktisert i hjemlandet gjennom mange år.
- Hovedformålet med leirene var å uskadeliggjøre enhver motstand av det nasjonalsosialistiske regimet.
- Falstadleiren ble tatt i bruk i oktober 1941, og var den nest største i Norge.
- Falstad var en viktig brikke i et svært omfattende leirsystem i Norge under krigen. Omlag 500 leire var spredt over hele landet.
- I Norge ble ca. 150 000 norske og utenlandske statsborgere fengslet og satt under tvang i løpet av krigsårene.
- I august 1941 kom representanter for den tyske okkupasjonsmakten på befaring på Falstad.
- I oktober ble Falstad skolehjem beslaglagt av okkupasjonsmyndighetene, og i løpet av vinteren ble skolehjemmet gjort om til politisk fengsel.
Andre hovedsider
Aktuelle snarveier
Ofrene i Falstadskogen
Til minne
46 graver og 205 lik ble funnet i
Falstadskogen etter 8. mai 1945. Storparten av de henrettede kom fra
Sovjetunionen og Jugoslavia, mens 43 var nordmenn.
Her kan du lese mer om disse